Spatt og Draktbruskforbening
Spatt
Spatt er en smertefull tilstand som oppstår i hestens haseledd. Sykdommen kan oppstå i ett eller begge bakbein, og kommer til syne ved at hesten blir halt og/eller beveger seg stivt og er uvillig. Dersom hesten har smerter i begge haseleddene, vil den ofte ikke se halt ut, men den vil bevege seg stivt og være uvillig til trening. Ofte blir hesten bedre i bevegelsene når den er godt oppvarmet. Diagnosen spatt blir oftest stilt på middelaldrende hester (8-12 år), eller med andre ord: en hest i sin beste alder.
Hasen består av flere småknokler, og haseleddet inneholder fire forskjellige ledd; ett hengselledd med stor bevegelsesmulighet (det øverste leddet) og tre glideledd med begrenset bevegelighet. Tilstanden vi kaller spatt er en kronisk betennelsestilstand i hasens glideledd, oftest det nederste eller midterste. Betennelsen fører til at brusken i glideleddet blir ødelagt, og det blir en forkalkning i og rundt leddet. Dette igjen vil til slutt føre til at leddet ”gror igjen” (ankolyserer), og blir ubevegelig. Når leddet har grodd igjen er ikke lenger tilstanden smertefull, og siden bevegeligheten i hvert av de tre glideleddene er liten, vil det være av mindre betydning for hestens totale bevegelse i leddet. Likevel vil man kunne se at gangen til en hest med ”utgrodd” spatt er noe mindre spenstig. På mange hester med uttalt spatt vil man kunne se en ”kul” på innsiden av nedre del av haseleddet, dette kalles ”spattknute”.
Det er to veier å gå når man bestemmer behandling av spatt.
- Stoppe betennelsestilstanden. Velges dersom røntgen viser at det er lite forkalkningsreaksjon i og rundt glideleddet.
- Skynde på forkalkningsprosessen. Velges dersom røntgen viser at forkalkingsprosessen har kommet langt.
Det er vanskelig å angi en tidsramme for hvor lenge man må forvente at hesten er halt under prosessen der leddet stives av. En usikker periode på 6-24 måneder må påregnes. Et annet usikkerhetsmoment er faren for at et nytt glideledd blir affisert etter at det første har stabilisert seg.
For å forebygge spatt er det viktig med regelmessig trening i unghesttiden, og riktig ernæring er også av stor viktighet.
Spatt er en såkalt multifaktoriell lidelse, som betyr at den har mange årsaker. Spatt har vist direkte arvelighet hos islandshest, der tilstanden er mye utbredt. Likevel bør man være klar over at hester med feilaktig hasekonformasjon (sigdformet, kuhaset, innoverpekende haser), og hester med steile vinkler i bakbeina kan være mer utsatt for spatt, og disse feilstillingene har ofte en arvelig komponent. Et slag eller støt mot nedre del av hasen kan også forårsake en kronisk betennelsestilstand i hasens glideledd, og siden forkalkninger som vil være tilsvarende det vi kaller spatt.
Siden tilstanden er forholdsvis vanlig hos islandshest, er også mye av forskningsresultatene som er publisert basert på islandshester. En stor undersøkelse foretatt på Island i perioden 1995-1997 av Sigridur Bjørnsdottir hadde som formål å kartlegge forekomsten og arveligheten av spatt hos islandshest. I undersøkelsen kom det fram at en del hester hadde røntgenforandringer uten å vise halthet (14%), og motsatt viste også en del hester halthet fra hasen uten å ha røntgenforandringer. Hun konkluderte med at arveligheten for røntgenforandringer i glideleddene var lav (0,1), mens arveligheten for halthet var høy (0,4). Den samlede arveligheten for røntgenforandringer og halthet var middels høy (0,25). Hester som enten hadde røntgenforandringer i glideleddene eller var halte, var nærmere i slekt enn hester uten symptomer. Alt i alt tyder dette på at spatt har en arvelig faktor, men det er vanskelig å gi råd om hvordan man skal håndtere problemet spatt i forhold til avlsanbefalinger, spesielt fordi mange hester ikke får symptomer på sykdommen før sent i livet, altså etter kåring. Likevel kan man konkludere med at man ikke bør bruke hester som har fått konstatert spatt i avl. Dette gjelder selvfølgelig både hopper og hingster. Det er også foretatt undersøkelser som viser at alderen spatten oppstår ved også er arvelig. Det igjen betyr at det er mer betenkelig å avle på en hest som får diagnostisert spatt ved 4-års alder enn en som får symptomer ved 15-års alder.
Siden spatt er vidt utbredt blant islandshester, er det svært vanskelig å unngå å avle på hester med spatt. Andre raser, derimot, bør ha lav toleranse for spatt i sin avlsplan.
Draktbruskforbeining
Draktbruskforbeining (DBF) angår, som navnet beskriver, forbeining av bruskene som omslutter hovbeinet.
DBF er mest vanlig på tunge hesteraser på individer som går mye på hardt underlag. Det er heller ikke uvanlig på halvblodshester, men er sjelden på fullblodshester. Det antas at belastning av draktområdet under trening er vanlig årsak, men det antas å være en arvelig prediposisjon, samt at hovens form (lang tå og lave drakter) og feil skoning er en medvirkende årsak. Det er ofte mer DBF utvendig på beinet enn innvendig. Forbeningen kan starte fra siden av hovbenet der ligamenter mellom hovbenet og kronbenet festes, eller fra separate forbeningssentre høyere opp i hovbrusken, såkalte frittliggende kjerner. Det finnes også tilfeller der DBF kommer på grunn av en akutt skade i området. Det er vanskelig å diagnostisere DBF uten å se røntgenbilde av hestens tåledd. På hester som har stor grad av DBF kan man kjenne en hard kul i området rundt kronranden.
De aller fleste hester med DBF viser ikke kliniske tegn i form av halthet. Halthet kan forekomme dersom det er høy grad av DBF (forbeiningen rekker opp til kronleddet), men oftest er DBF et røntgenfunn uten klinisk betydning. Hos hester med DBF som viser halthet kan det hjelpe å korrigere hovformen slik at den blir kortere i tåa og tilstrebe høyere drakter. Ingen kirurgiske inngrep er aktuelle.
Det er gjort en del undersøkelser på arvbarhet av DBF, blant annet den finske forskeren Mirja Ruohoniemi har utført flere studier på Finsk Traver (Finnhorse). Hun konkluderer med at DBF har en høy arvbarhet (0,3-0,5) på frambein. Hennes undersøkelser bekrefter også at DBF sjelden er årsak til halthet, og konkluderer med at nytteverdien av streng utrangering av individer med DBF fra avlen, basert på deres individuelle forbeiningsstatus alene, bør vurderes nøye, og er ikke sannsynlig å være gjennomførbar på Finsk kaldblods. Etter en lang runde med diskusjoner på 90-tallet ble DBF en ekskluderende faktor ved kåring av Kaldblods Traver, med det resultat at nasjonalhelten Atom Vinter ble tatt ut av avl. Pr i dag er DBF grad 4 og 5 samt alle grader med frittliggende kjerne ekskluderende faktor ved kåring av kaldblods traver.
Flere avlsforbund ekskluderer hingster med DBF fra avl, men det er verdt å merke seg en svensk undersøkelse (Marja Tullberg, 2008) som konkluderer at etter 68 år med eksklusjon av hingster med DBF fra Svensk Ardenneravl, har ikke andelen hester med DBF sunket.
Referanselinjer for grader av forkalkning i draktbrusker.
- Grad 1 – minimal forkalkning opp til laveste nivå av leddspalte i hovledd.
- Grad 2 – mildere forkalkning opp til øverste nivå av leddspalte i hovledd.
- Grad 3 – moderat forkalkning til øvre nivå av hovsenebein.
- Grad 4 – uttalt forkalkning opp til midt på kronbein.
- Grad 5 – Sterkt utbredt forkalkning på nivå av øvre halvdel av kronbein.
(kilde: ”Mirja Ruohoniemi, Helsinki, 1997”)
Skrevet av vet. Idun Rosenfeldt for NLF